Månedens frukt: GLEDE

Midt i fastetiden kan det være befriende å meditere over den Åndens frukt som alle mennesker lengter etter. Da snakker vi om en glede som stikker dypere og er mer varig enn sporadiske avbrudd fra ulykkelige hverdagstanker. Gud lengter etter å øse sin barmhjertighet over menneskene, og vi mottar den når vi blir ett med Ham. Karmelitten Johannes av Korset beskriver det som at det guddommelige liv gir sjelen et oppkvikkende bad i nåde og kjærlighet. Den hellige Ånd blåser liv i gavene som ligger latent i oss og kjærlighetens flamme blusser opp i sjelen. Når hverken djevelen, verden eller sansene har makt over vår ånd, settes fruktene fri. Den himmelske glede forvandler våre gjerninger til lovsang; livet vårt blir det endelige ord som utbryter at Han er kjærlighet.

Her følger den månedlige refleksjonen fra karmelittsøstrene i Glumslöv og Tromsø:

Åndens frukter vokser når vi holder oss til Treet. Dette fikk lille Thérèse erfare ved sin første kommunion. Da hun ble forenet ”med den guddommelige Kraft” ble hun, den landflyktige, fylt av ”all himmelsk glede”, og på grunn av dens storhet og dybde kunne hun ikke annet enn å gråte. De andre misforstod henne, men under familiefesten som fulgte ble denne gleden forvandlet til en ”stille glede”. Den gleden hun fikk smake dråpevis, fikk hun ved sin julenåde se bli til gledens frukt, for da lærte hun at den vokser frem når man ”glemmer seg selv for å glede andre.” Slik var det også for hennes mamma Zélie, som da hun helt og holdent begynte å leve for sine barn, fant all sin glede i dem. Livet i fellesskap, som familielivet er, får gledens frukter til å vokse frem i oss om vi for Jesu skyld glemmer oss selv for å glede de andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *