Fra Hellige Thérèses dagbok

MAI –  godhet og barmhjertighet

Fru Martin gjengir en hendelse som Pauline var vitne til: «Vi hadde vært ute på en lang spasertur gjennom markene. På veien traff vi en fattig gammel mann med et vennlig utseende. Jeg sendte Thérèse for å gi ham noen penger. Han virket så rørt og takket oss så varmt at jeg forstod at han befant seg i en svært vanskelig situasjon. Jeg ba ham om å bli med oss hjem, og sa at jeg ville gi ham et par støvler. Det gjorde han. Og jeg tilbød ham en god middag, for han var utsultet. Om du visste hvor mye elendighet denne stakkars gamle mannen måte tåle … Nå i vinter ble begge føttene hans forfrosne. Hans eneste soveplass var et forlatt skur; av livets nødvendigheter syntes det som om han manglet alt. I håp om å få litt mat, pleide han å sette seg på huk utenfor militærbrakkene … før han gikk sin vei, sa jeg til ham at han fikk komme så ofte han ville, og at det alltid skulle være noe å spise for ham. Jeg håper inderlig at det lykkes pappa å få plass til ham på aldershjemmet; han ville så gjerne komme dit. Vi må se til at det virkelig skjer. Dette møtet gjør meg svært trist, jeg kan ikke la vær å tenke på den stakkars mannen, hvis ansikt lyste opp i en slik glede over de få myntene jeg gav ham. ‘For dem skal jeg spise suppe i morgen; jeg tenker å gå til suppekjøkkenet. Deretter skal jeg kjøpe litt tobakk og unne meg en barbering.’ Kort sagt, han gledet seg som et lite barn. Hele tiden mens han spiste, løftet han opp støvlene, så på dem og lo.”

Fru Martin gav seg ikke før mannen hennes etter mange mislykkede forsøk til sist lyktes med å få en plass på aldershjemmet for den aldrende mannen. Da tiggeren mottok beskjeden, gråt han av glede. Hennes omsorg for andre skulle utsette henne for ubehageligheter av et annet slag. Hun hadde bedt to tidligere lærerinner – som uten kirkelig tillatelse hadde begynt å bære ordensdrakt – om å ta hånd om Leonie, og da oppdaget hun at disse utnyttet og grusomt nok sulteforet en liten åtteårig jente, Armandie V., som de hadde tatt på seg å undervise. Etter å ha matet barnet i hemmelighet, lyktes det for Fru Martin å få henne til å snakke og fortelle om sin situasjon og, sikker på at bevisene var tilstrekkelige, bestemte hun seg for å gripe inn. Ettersom de to lærerinnene ikke forandre seg, ble barnets mor underrettet. Senere henvendte Fru Martin seg til sognepresten i Banner, og til slutt til den lokale dommeren. Med et skremmende mål av hykleri forsøkte de anklagede å egge opp den allmenne opinion. Truet med represalier og gjort omtåket av alkohol, trakk Armandie tilbake sine tidligere uttalelser. Saken ble mer og mer forgiftet. Til slutt ble det satt i gang en offentlig granskning, hvor utfallet gikk i jentens favør, og barnet ble gjenforenet med sin familie. Til Fru Martin, som da var døende, sa politimesteren avslutningsvis: ”Jeg plasserer dette barnet i din varetekt, og siden du har vist en slik godhet å ta deg av henne, skal jeg gjøre det samme i fremtiden. Det er så godt å kunne gjøre godt!”

En familjs berättelse s. 161-162

 

Jeg vet at «den som får lite tilgitt, også elsker lite». Men jeg vet også at Jesus har tilgitt meg mer enn Maria Magdalena, for han har tilgitt meg på forhånd ved å hindre meg i å falle. Å, hvor jeg skulle ønske at jeg kunne uttrykke det jeg føler! … Her er et eksempel som i noen grad beskriver det jeg tenker. La oss forestille oss at sønnen til en dyktig lege snubler over en sten på veien, faller og brekker beinet. Straks kommer faren, løfter ham kjærlig opp og steller hans sår etter alle de legekunstens regler som han behersker. Snart er sønnen helt frisk, og han vil da sikkert gi uttrykk for sin takknemlighet. Dette barnet har utvilsomt god grunn til å elske sin far. Men la oss nå forestille oss et annet eksempel. Faren, som har sett at det ligger en stein på sønnens vei, skynder seg bort og fjerner den, uten at noen ser ham. Den sønnen som er gjenstand for denne forutseende omsorg, vet ingenting om den ulykke som hans far har reddet ham fra, og viser naturligvis derfor heller ingen takknemlighet, og han vil elske sin far mindre enn om faren hadde leget ham … Men om han fikk kjennskap til den fare han har unngått, ville han ikke da elske ham enda mer? Vel, dette barnet er meg, det er jeg som er gjenstand for den forutseende kjærligheten til en far som ikke sendte sitt Ord for å frelse de rettferdige, men synderne. Han vil at jeg skal elske ham fordi han har tilgitt meg, ikke bare mye, men alt. Han ventet ikke på at jeg skulle elske ham meget, slik Maria Magdalena gjorde, men han ville at jeg skulle vite hvordan han elsket meg med en kjærlighet som var uutsigelig forutseende, for at jeg skulle elske ham til vanvidd! … Jeg har hørt noen si at det ikke finnes noen uskyldig sjel som elsker mer enn en angrende sjel. Å, hvor gjerne skulle jeg ikke ha sett dette utsagnet gjort til skamme! …

En sjels historie s. 83-84

 

APRIL – Vennlighet

Byborgerne var tvunget til å ta inn soldater i sine hjem og la dem bo hos seg. Etter at postforbindelsen var åpnet igjen tenkte Zelié Martin over denne situasjonen og sendte en detaljert redegjørelse til Lisieux om denne vanskelige tiden.

”Mandag klokken tre ble hver dør merket med et visst antall soldater som skulle innlosjeres der. En høy sersjant kom og krevde å få inspisere huset vårt. Jeg viste ham andre etasje og sa til ham at vi hadde fire barn. Heldigvis for oss gjorde han ikke noe forsøk på å gå opp til tredje etasje. Til slutt tildelte han oss ni soldater, og vi kan ikke klage. I nabolaget tvinges små butikkeiere som bare har to etasjer til å ta imot femten, tyve, ja, til og med femogtyve.”… ”Jeg anstrenger meg overhodet ikke på grunn av dem. Når de krever for mye, forteller jeg dem at det de ber om er umulig. I morges kom de med kjøtt nok til å mette tredve munner, og nå står vi midt i forberedelsene av det.” … ”Vi er blitt pålagt å la dem bruke hele andre etasje og selv har vi flyttet ned i første etasje. Skulle jeg fortelle deg alt, ville det være nok til en bok. Byen nektet å betale som ble krevd og vi ble truet med reprisalier. Til slutt nøyde hertugen av Meclenburg seg med 300 000 fancs og en norm mengde materialer. All buskapen i distriktet er beslaglagt. Derfor er det heller ikke mulig å få tak i melk noen steder. Hva skal lille Céline gjøre, hun som drikker en liter om dagen? Og hvordan skal stakkers mødre og spedbarn klare seg? Man kan ikke få tak i kjøtt, selv ikke hos slakteren. Kort sagt, byen er ribbet. Alle gråter unntatt jeg.”

Det Zélie  ikke sier, er at hun og hennes mann kunne forene kjærlighet til fedrelandet med kristen kjærlighet, derfor kunne de vise så vel mot og styrke i møtet med faren som velvilje mot sin neste, en velvilje som utelukket enhver form for hat. Blant de ni mennene som bodde i huset hennes fantes det også en soldat som hun merket seg. Han viste seg å være vennligere og dannet, og i hans ansikt kunne man lese at han led fordi han ikke var hos sin egen familie. Hun nølte ikke med å snakke med ham og ga ham til og med noen godbiter i all hemmelighet, og han viste henne en rørende takknemlighet.

(En familjs berättelse s.103-104)

 

Vi har en søster i kommuniteten som har en egen evne til å irritere meg på alle måter – hennes oppførsel, det hun sier, hennes personlighet, alt opplevde jeg som meget ubehagelig. Imidlertid er hun en svært hellig søster, som sikkert må være meget velbehagelig for Gud, og da jeg ikke ville gi etter for den naturlige motviljen jeg følte, sa jeg til meg selv at nestekjærlighet ikke skal bestå i følelser, men i gjerninger. Derfor anstrengte jeg meg for å gjøre mot denne søsteren det jeg ville ha gjort for den jeg likte best av alle. Hver gang jeg møtte henne, bad jeg til Gud for henne og frembar for ham alle hennes dyder og fortjenester. Jeg følte så godt hvordan dette gledet Jesus, for enhver kunstner liker å motta ros for sitt verk, og Jesus, sjelenes kunstner, blir lykkelig når man ikke fester seg ved det utvendige, men trenger helt inn til den indre helligdom hvor han har valgt å ta bolig, og at man beundrer det skjønne som finnes her. Jeg nøyet meg ikke bare med å be meget for denne søsteren som voldte meg så megen kamp, jeg forsøkte å gjøre alle mulige slags tjenester for henne, og når jeg var fristet til å svare henne på en ubehagelig måte, innskrenket jeg meg til å gi henne mitt mest elskverdige smil og forsøkte å skifte samtaleemne, for det står skrevet i Kristi etterfølgelse: «Det er bedre å la enhver tenke som han vil, enn å bli fanget inn i diskusjoner.» Ofte hendte det også når vi ikke hadde rekreasjon (jeg mener da den tiden vi har som er avsatt til arbeid), at jeg hadde noen arbeidsoppgaver sammen med denne søsteren, og når min indre kamp ble for voldsom, flyktet jeg som en desertør. Ettersom hun var absolutt uvitende om hva jeg følte for henne, hadde hun aldri noe mistanke om motivene for min oppførsel, og hun er fortsatt overbevist om at jeg liker henne. En dag under rekreasjonen sa hun med fornøyd mine noe som lød omtrent som følgende: «Si meg, søster Thérèse av Jesusbarnet, hva er det ved meg som gjør at du liker meg? Jeg har lagt merke til at du smiler hver gang du ser på meg.» Å! Det var på grunn av Jesus, skjult i dypet av hennes sjel … Jesus, som gjør det bitreste til noe søtt … Jeg sa at jeg smilte fordi jeg var glad for å se henne (naturligvis tilføyde jeg ikke at det var fra en åndelig synsvinkel).  

En sjels historie s. 227-228

MARS – Glede

Tiden for min førstekommunion vil alltid være inngravert i mitt hjerte som et minne helt uten skyer. […] Jesus ville la meg smake en glede så fullkommen som det er mulig i denne tåredal … […]Det var et kjærlighetskyss, og jeg følte meg elsket, og jeg sa også: «Jeg elsker deg og gir meg til deg for alltid.» Der var ingen krav, ingen kamp, intet offer. Jesus og den stakkars lille Thérèse hadde vekslet blikk, og de forstod hverandre … Denne dagen var det ikke lenger bare et blikk, men en sammensmelting; de var ikke lenger to; Thérèse var forsvunnet likesom en vanndråpe forsvinner i havet. Det var bare Jesus nå; han var Herren, Kongen. Hadde ikke Thérèse bedt ham om å ta bort hennes frihet, for friheten gjorde henne så redd, og hun følte seg så svak og gebrekkelig at hun for alltid ville forene seg med den guddommelige Kraft … Hennes glede var for stor, for dyp, til at hun kunne holde den inne; snart flommet det over med liflige tårer, til mine venners stor forbauselse, og de spurte hverandre senere: «Hvorfor i all verden gråt hun? Var det noe som plaget henne? … Nei, det var nok heller fordi hennes mor ikke var hos henne, eller hennes søster som hun er så glad i og som er karmelittnonne. De forstod ikke at når all himmelsk glede fyller ens hjerte, da kan dette jordiske hjerte i sitt eksil ikke bære det uten å felle tårer … denne dagen var det kun glede som fylte mitt hjerte, for jeg forente meg med henne som ugjenkallelig gav seg selv til ham som med stor kjærlighet gav seg til meg! …

En sjels historie s.72 og s.77

 

Den 4. mars 1877 skrev Zélie til Pauline: ”Når vi fikk våre barn forandret vår tenkemåte seg noe. Vi levde bare for dem, de utgjorde hele vår lykke og vi fant ingen glede uten i dem. Kort sagt, ingenting var lengre for vanskelig og verden var ikke lenger en byrde for oss. For meg oppveide barna alt, og jeg ville ha mange for å oppdra dem for Himmelen.”

The Story of a Family s. 48

FEBRUAR – Tålmodighet og overbærenhet

Hver aften når jeg så at sr. St. Pierre vinket til meg med timeglasset sitt, visste jeg hva det betød: Nå må vi gå! Det er helt utrolig hva det kostet meg å ta fatt, særlig i begynnelsen. Men jeg gjorde det likevel straks, og deretter begynte en hel seremoni. Først måtte man flytte og bære benken på en spesiell måte, fremfor alt ikke skynde seg, og så kunne spaserturen begynne. Det dreide seg om å støtte den arme, uføre søsteren ved å ta et godt tak i beltet; jeg gjorde det så forsiktig jeg kunne, men hvis hun uheldigvis kom til å trå feil, følte hun det som om jeg ikke holdt henne fast og at hun holdt på å falle: «Å! Gode Gud! Du går jo altfor fort, jeg kommer til å slå meg fordervet!» Og hvis jeg forsøkte å støtte henne litt mer forsiktig: «Men, støtt meg da, jeg kan ikke kjenne hånden din, du har sluppet taket, jeg faller; Å! Jeg visste det – du er altfor ung til å følge meg.» Til slutt var vi, uten uhell, fremme i refektoriet, og her fulgte flere problemer; man skulle hjelpe sr. St. Pierre med å sette seg og gjøre det på en så smidig måte at hun ikke slo seg eller fikk vondt. Deretter skulle man brette opp ermene (også på en spesiell måte), og så var jeg fri til å gå. (En sjels historie s. 252)

I lange tider hadde jeg, under den indre bønnen om kvelden, plass foran en søster som hadde en merkelig vane, og jeg tror også … en dyp åndelig innsikt, for det var sjelden hun benyttet seg av noen bok. Dette opplevde jeg på følgende måte: Så snart denne søsteren inntok sin plass, gav hun seg til å lage en underlig, liten lyd, omtrent som om man skulle gni to muslingskjell mot hverandre. Det var bare jeg som hørte det, for jeg har en usedvanlig god hørsel (noen ganger litt for god). Jeg kan ikke beskrive, vår Moder, hvor mye denne lille lyden gikk meg på nervene, det er umulig – jeg hadde så lyst til å snu hodet og se på den skyldige, som sikkert ikke var klar over sin uvane. Det ville ha vært den eneste måten jeg kunne ha gjort henne oppmerksom på lyden, men i mitt hjerte følte jeg at det var bedre å lide i stillhet for Guds kjærlighets skyld og for ikke å såre søsteren. Jeg ble derfor sittende helt stille, forsøkte å la meg forene med Gud, glemme den lille lyden … alt helt forgjeves. Jeg følte hvordan svetten perlet og ble nødt til ganske enkelt å gjøre lidelsen til min bønn. Jeg fant imidlertid en måte å holde ut denne lidelsen på uten irritasjon, men med glede og fred – i det minste i dypet av min sjel. (En sjels historie s. 223)

JANUAR – Den åndelige barndom, Ydmykhet og tillit

Jeg forstår ikke hvordan jeg formådde å lulle meg inn i de søte tankene om å få tre inn i Karmel, jeg som ennå befant meg i min spedeste barndom! … Det forutsatte at Gud måtte gjøre et lite under for å få meg til å vokse momentant, og dette under utførte han på den uforglemmelige juledagen. I denne strålende natt som kaster lys over den hellige Treenighets herlighet, forvandlet Jesus, det lille nyfødte barnet, min sjels natt til flommende lys … I denne natt hvor han hadde gjort seg svak og lidende for min kjærlighets skyld, gjorde han meg sterk og modig. Han utrustet meg med sine egne våpen, og etter denne velsignede natt er jeg aldri blitt slått ut i en eneste kamp, men tvert imot har jeg gått fra seier til seier, og jeg begynte «som en helt å løpe min bane», for å si det slik … Mine tårers kilde tørket inn, og siden har den åpnet seg kun sjelden og møysommelig, hvilket gjorde de ord til sannhet som noen sa til meg: «Du gråter så mye som barn, at du senere ikke kommer til å ha en eneste tåre igjen å felle!»

Det var den 25. desember 1886 at jeg mottok den nåde å legge barndommen bak meg; kort sagt: nåden til min fullstendige omvendelse. Vi hadde kommet hjem fra midnattsmessen, hvor jeg hadde vært så lykkelig over å motta den sterke og mektige Gud. Da vi kom hjem til Les Buissonnets, gikk jeg gledestrålende for å hente mine sko i kaminen. Denne gamle tradisjonen hadde gitt oss så mye glede gjennom vår barndom at Céline ville fortsette å behandle meg som et lite barn fordi jeg var den yngste i familien … pappa elsket å se min lykke og høre mine gledesrop over hver overraskelse jeg trakk ut av mine fortryllede sko, og min kjære konges munterhet gjorde min glede enda større. Men Jesus ville vise meg at jeg skulle frigjøre meg fra barndommens unoter, derfor tok han bort også disse uskyldige fornøyelsene. Han tillot at pappa, som var trett etter midnattsmessen og ble irritert da han fikk øye på skoene mine i kaminen, uttalte disse ord som gjennomboret mitt hjerte: «Så, jammen godt at dette endelig er siste året!» Jeg var på vei opp trappen for å legge fra meg hatten. Céline, som kjente min følsomhet og så tårene blinke i øynene mine, hadde også lyst til å gråte […] Men Thérèse var ikke lenger den samme. Jesus hadde forvandlet hennes hjerte! Jeg holdt tårene tilbake, gikk raskt ned trappen, og mens jeg forsøkte å dempe hjertebanken, tok jeg skoene mine og satte dem foran pappa, så dro jeg muntert frem alle gjenstandene. […]  Lille Thérèse hadde funnet igjen den sjelsstyrke hun hadde mistet da hun var fire og et halvt år, og fra nå av skulle hun for alltid bevare den! I denne strålende natt begynte den tredje perioden av mitt liv, den vakreste av dem alle, den som var aller rikest på himmelske nådegaver … På et øyeblikk utførte Jesus det verk som jeg ikke hadde maktet på ti år, gjennom det at han nøyde seg med min gode vilje, som aldri har sviktet meg.

(Manuskript A)

 

Den som er GANSKE LITEN, han komme til meg. (Ordspråkene 9:4)  Så da kom jeg, for jeg følte at jeg hadde funnet hva jeg lette etter, og jeg ville vite, min Gud, hva du ville gjøre med den som er bitteliten og som har svart på ditt kall, […]og da fant jeg dette: Likesom en mor kjærtegner sitt barn, slik vil jeg trøste dere, jeg vil bære dere ved mitt bryst og vugge dere på mitt fang. Å! Aldri før hadde min sjel gledet seg over så ømme og vakre ord; den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus! Derfor behøver jeg ikke å vokse meg stor, tvert imot må jeg bare fortsette med å være liten og bli mindre og mindre.

Å, vår Moder, jeg er nå for liten til å bli forfengelig, jeg er også for liten til å finne vakre formuleringer for å overbevise deg om min store ydmykhet; jeg vil heller ganske enkelt innrømme at den Allmektige har gjort store ting i sjelen til sin guddommelige Mors barn, og det største er å la det forstå sin litenhet, sin avmakt.

(Manuskript C)